Kanskje handler det ikke om å få mer kapasitet
Men om å oppdage hvor kapasiteten vi allerede har - blir av ?
Hvor mye av kapasiteten vår går med til bekymring, grubling og forsøk på å få kontroll over det som foregår i hodet?
Og hva skjer når vi oppdager at vi ikke nødvendigvis trenger å bruke så mye tid og oppmerksomhet på dette?
Det er menneskelig å streve
Og - det er menneskelig å forsøke å løse tankene med flere tanker.
Men hva blir resultatet?
Noe kan gå galt.
Så du prøver å tenke gjennom alle mulighetene – bare for å være forberedt.
Du ligger i sengen og skal sove.
Og akkurat da bestemmer hodet seg for å løse livet.
Du vet egentlig at det ikke hjelper å tenke mer på det.
Men tar likevel én runde til.
Du har tatt en beslutning.
Men fortsetter å vurdere om den var riktig.
Noen virker litt annerledes mot deg.
Og du begynner å lete etter hva du kan ha gjort galt.
Du gjorde en feil.
Feilen tok noen sekunder. Tankene om den varer resten av dagen.
Vi gjør det for å finne svar, bli tryggere
eller oppleve en slags kontroll.
Men hva skjer når selve forsøket på å løse ubehaget holder oss fast i det? Og finnes det en enklere måte å løse dette på?
